om irer og sånn

I irland spør folk hvordan det går, og jeg forstår ikke at det på en måte er litt som i amerika, så jeg gir lange  avhandlinger, før jeg kommer på at jeg bare skal spørre tilbake. også smiler vi litt da. og ekstra morsomt er det jo, når folk sykler forbi i full fart og spør hvordan det går, for da rekker de ikke høre begynnelsen av en tilbakehilsning. Men nei, de er ikke frekke altså. de er bare så høflige at de ikke skjønner sine egne begrensninger. for står du stille litt og kikker deg rundt, så skal det ikke ta langt tid før noen lurer på om du trenger veibeskrivelser, men da viser det seg kanskje at de ikke aner hvor det er,menmen så har man fått pratet litt da. og hvis du lurer på hvor langt det er til nærmeste butikk, sier de kanskje fem minutter mens de peker i en retning, men da må du vite at fem irsk
e minutter i hvertfall er tjue. eller hvis du må vente på bussen. men det går ofte fort, for det er helt sikkert noen som vil prate, prate om at det er så underlig med all solen i det siste, for egentlig regner det alltid i irland, men ikke denne høsten. jeg var visst heldig da, sier jeg. for de gjør det her. prater med hverandre. utenfor klasserom, på gaten, i kø til yogatimen. og ute i naturen, da, men akkurat der har jo vi også lært å prate, av en eller annen grunn.

og dette folket som tør bre seg ut av klikkene sine, som gidder ta seg bryet med å bli venner med en som likevel skal være her så kort. som lar meg få ta del i deres hverdag. som er seg selv. som leker. klater. ler. jeg føler meg så heldig. jeg tror jeg skal prøve å ta med meg litt av denne stemningen hjem. jeg tror ikke det kan skade.

Bildene er fra juleturen vi hadde med klatreklubben til Sugarloaf i Dublin.