Avskjedens ambivalens

Det er bare en uke igjen av mitt semester i Irland, og mens jeg febrilsk prøver å få oversikt til de siste eksamene, kan jeg ikke unngå å kjenne på vemodet tanken på å reise fyller meg med. Det er ingen tvil om at det skal bli godt å komme hjem. Til jul, familie, filterkaffe og ikke minst ferie. De siste månede har nærmest kun dreiet seg om eksamener og pugging til disse, og med seks fag sierdet seg selv at det blir en del arbeid. Men Irland og UCD har vært så fantastisk! Og det er ekstra synd at det er dette som skal oppta meg nå, nå når jeg har så kort tid igjen. Ja, nesten bitter må jeg si at jeg kjenner meg.

For jeg er så redd jeg ikke får tatt ordetnlig farvell. Både med menneskene jeg har møtt, men også med byen og landet i seg selv. For det er ikke bare vennskapene jeg har opparbeidet jeg kommer til å savne. Det er hele stedet,landet, atmosfæren Irland bringer med seg. Javel, så er de kanskje ikke så gode på dette med tidspunkt, og kanskje er avstander ikke deres sterkeste side, men sjarmerende, ja, det er de bortimot alle. Så åpenhjertige , inkluderende og varme mennesker. Da var det plutselig ikke så skummelt å reise alene fra kalde Norge likevel. Også landet da, så grønt og frodig. Hvor det vistnok skal regne og blåse hele tiden, men som ga oss det mest fantastiske været i starten av oppholdet, og som først nå viser seg i sin ruskeprakt. Det var vel glad for å møte meg og, da kanskje.

Og det er jo veldig typisk dette, at i det man begynner å føle seg på riktig plass, så må man rive seg løs og reise hjem igjen. Været passer meg ypperlig, for jeg er like ambivalent. Rives mellom forventnignene over det å komme tilbake til det vante, men og å si hadet til det stedet som var i ferd med å bli det. For det er en helt egen mestring i det å bli kjent med nye ting. Et nytt universitet, en ny by, et nytt bussystem. Ja, det trenger ikke være større enn å mestre dagligvarehandelen. At du vet hvilken ost som er den beste. Og nå, nå som dette begynner, ja for et semester er virkelig ikke nok tid til å teste alle varene i butikken eller å bli kjent med en by, så må jeg altså si farvell. og det svir. 

Men hei, jeg går ikke sønder og sammen, for norsk radio på kjøkkenet og traktekaffe blir flott å komme tilbake til.  og jeg føler på meg at jeg nok blir å komme tilbake til Irland en gang, om ikke flere.