jeg sto opp i dag og så at været var fint. endelig. jeg ville gå tur, gå på kafé, drikke kaffe og skravle. noen ganger er Oslo så stort, og følelsen av at omtrent alle vennene befinner seg på andre kanter av landet, eller verden, for den saks skyld, blir så sterk. plutselig kjenner man på ensomheten, og prøver å riste den vekk fordi man vet at man ikke er det, egentlig, men allikevel så sniker den seg opp på deg.
men å sitte inne å gruble over det, blir for dumt, så jeg tok saken i egne hender og gikk ut døren, med kameraet i hånden, og tenkte at da får jeg være min egen venn.
jeg bare gikk ut døren uten mål og mening, og fulgte egentlig bare etter den fine himmelen.
møtte på fugler i flukt.
fant litt høst.
sa hei til ansiktet i veggen
og endte opp med å ta kafé-besøket i picnikstil på rommet i stedet. oslo på en lørdagettermiddag er tydligvis dårlig egnet for kafébesøk. jeg leste ut det som har vært min flukt fra pensum de siste ukene. selv om dette er en roman, faktisk forfatterens debut, er det som å lese noens dagbok. masse små tekster om en ung studines møte med oslo, og kjærligheten. mye en kan kjenne seg igjen i, og herlig avkobling. anbefales!
men dette med å gjøre ting alene er egentlig veldig viktig, noe jeg skrev et
feature-innlegg o
m tidligere i år. faktisk så føler en seg så bra etterpå, merkelig nok. det er fint å vite at man kan ha det fint på egenhånd.
ha en fin første desember, alle sammen.
